Klimahysteri
Av Harald Pleym
www.hpleym.no

Professor og klimaforsker Eystein Jansen varsler flere varme og våte vintrer som kan tilskrives et klima i endring. At klimaet endrer seg er langt ifra ny viten, Jorden har gjennomgått minst tre isaldre, der den siste begynte for 1-2 milloner år siden. Og siden da har temperatursvingningene gjentatt seg tilnærmet periodisk med perioder på rundt 100.000 år. Vi lever i en super mellomistid. Å sette sin lit til at et politisk rammeverk om utslippsreduksjoner av klimagasser skal frelse verden for en eventuell ytterligere oppvarming er fåfengt. Jeg har liten forståelse for det trusel- og skremmebildet som tegnes av klodens fremtid som en følge av 2-5 grader høyere middeltemperatur i løpet av de neste 100 år. Det kan faktisk tenkes at vi kan trekke fordeler av et globalt varmere klima, før det bærer mot en ny nedising av kloden i løpet av de neste 20.00 til 60.000 år.


FNs nye klimautsending Jens Stoltenberg kritiserte statsminster Erna Solberg for at hun ikke ofret klimaproblematikken ett eneste ord i sin nyttårstale. Vår statsminister er klok nok til ikke å hive seg med i hylekoret av klimahysterikere. Mandag 6. januar ble Stoltenberg briefet om klimaendringer av professor og forskningsleder Eystein Jansen ved Bjerknessenteret i Bergen. I et NTB-oppslag referert i ABC-nyheter (http://www.abcnyheter.no/nyheter/2014/01/06/varsler-flere-varme-vintre) varsler Jansen flere våte og varme vintre. Vi må belage oss på at de milde vintrene kommer oftere enn tidligere. Det gir grunn til bekymring, sier klimaforskeren Jansen. Bekymringer for dommedag skal man tro klimahysterikerne.

Menneskets klimatiske hukommelse strekker seg vanligvis ikke så mange år tilbake i tiden. Bare siden 1839 har det vært 32 vintre som har vært varmere enn vinteren 2012. Og 16 av dem har vært etter 1971. Jeg husker godt vinteren 1973 i Porsgrunn. Da var knapt bakken dekket av snø. Herlig!

 

På den Nordlige halvkule ser det slik ut på årsbasis:

 

Data fra Climatic Research Unit, University of East Anglia

 

 

 

Den økende temperaturtrenden siden 1970 skyldes med stor sannsynlighet den stadig økende konsentrasjonen av karbondioksid i atmosfæren. Men det er langt derfra og til dommedagsprofetier om fremtidens klima.

 

Data fra NOAA Earth System Research Laboratory, USA

 

Det er selvsagt lov for FNs nye klimautsending og hans medsammensvorne å tro at man klarer å holde den globale temperaturstigningen under to grader ved å redusere verdens utslipp av klimagasser (hovedsakelig karbondioksid (CO2) med minst 50 % innen 2050, og at utslippene må gå nedover allerede fra 2015.  At dette skal  frelse verden fra det skremselsbildet som tegnes, er som å tro på julenissen.

Tilbakeblikk på fortidens klimasvingninger

På grunnlag av paleoklimatiske registreringsmetoder mener man at Jorda har gjennomgått minst tre isaldre med ca 300 millioner års mellomrom. Den eldste isalderen hadde vi i perioden 800-600 millioner år siden. Den andre isalderen fant sted på den tiden kontinentene var samlet i superkontinentet Pangaea for ca. 300 millioner år siden. I løpet av de siste par hundre millioner år har milde klimatiske forhold vært dominerende. Jorda har vært uten is på polkalottene i 90 % av de siste 500-600 millioner år. For ca. 80 millioner år siden var temperaturen i det arktiske bassenget rundt Alaska og Sibir ca. 14 grader C. Polområdene var uten is, og det fantes heller ingen ørkener. De mest tørre strøkene (mindre enn ørkenstrøkene i dag) var dekket med tropisk savanne og med oaser i elvedalene. For ca. 55 millioner år siden begynte den største avkjølingstrenden på kloden. Trenden flatet ikke ut før for ca. 20.000 år siden, som var begynnelsen på siste istid.

Den siste isalderen begynte for 1-2 millioner år siden. Temperatursvingningene i denne tidsperioden var tilnærmet periodiske, med perioder på ca. 100.000 år, men overlagret og modifisert av svingninger med kortere perioder på rundt 23.000 år og 42.000 år. I løpet av siste million år har det vært minst åtte istider, hver med en varighet på fra 70.000 år til 120.000 år. De varmeste stadiene mellom to istider varte i omlag 10.000 år.

Det Europeiske klimaet

Hovedtrekkene i det europeiske klimaet i løpet av de siste 1000 år er ganske godt kjent. De bygger på historiske nedtegnelser, variasjoner i isdekket, oksygenisotopvariasjoner, trevekst og temperaturregistreringer.

Fra National Academy of Sciences (1975): Understanding Climatic Change. A Program for Action

 

For 1200 - 900 år siden ble det ikke observert sjøis i området rundt Island og Grønland. I Alpene minsket isen betraktelig mellom det 8. og 13. århundre i følge italienske vitenskapsmenn. Perioden var meget gunstig for jordbruk.
 

Perioden fra 1430 - 1850 kalles vanligvis for den lille isalder. Den hadde to markante kuldemaksimum i det 15. og 17. århundre. Fjellbreene ble større i Skandinavia, Alpene, Island og Alaska. Enorme ismasser blokkerte Grønland. I løpet av den lille isalder ble det norrøne samfunnet på Grønland utslettet, likeledes samfunnet i Vesterbygd i Godthaabsfjorden og i Østerbygd. Sjøisen i Nord-Atlanteren hadde stor utbredelse. Fra 1806-1812 var det vanskelig for skip å ta seg fram nord for 75 grader N. Radiokarbonstudier av plantefossiler tatt fra lag 47 m under isen viste at isbreene la på seg voldsomt for mindre enn 200 år siden.

Siden midten av forrige århundre har vi tallrike meteorologiske observasjoner som indikerer at en ny varm periode begynte. Den kulminerte rundt 1940, som figuren på den Nordlige halvkule over viser. Men fra rundt 1970 har vi hatt temperatursvingninger rundt en stadig stigende trend, men med en viss utflatning etter 2004 til tross for økende CO2 i atmosfæren.
 

Klimaet i framtiden

Det er to hovemåter å nærme seg problemet med å forutsi hvordan klimaet vil bli i fremtiden.
1) Man kan lage prognoser ved å ta i bruk numeriske klimamodeller (som FNs klimapanel i hovedsak gjør i dag). Men det er fortsatt stor usikkerhet (ikke minst på grunn av skyer)  knyttet til slike modeller på  global skala og i særdeleshet på regional skala.

2) Man kan sammenligne kalde og varme perioder i fortiden og bruke resultatene til å lage prognoser for hvordan klimaet kan forventes å bli på en mulig varmere jordklode. De største usikkerhetene ved denne tilnærmingsmetoden er at  både innstråling fra sola, fordelingen av land-, vann-, is-, og snømasser vil være forskjellige i periodene som man sammenligner som like.

Eksponenten for den empiriske måten å "spå" klimaet på var den russiske atmosfæreforsker M. Budyko, som også var blant de første som gjorde verdens klimaelite oppmerksomme på virkningene av økt drivhuseffekt i atmosfæren. I Budyko's varmere verden vil for eksempel ørkenområdene i Sahara få en økning i nedbøren på rundt 30 cm per år rundt 2050. Og temperaturen vil da globalt være 2.5 C høyere enn i dag. Det tilsvarer forholdene som man hadde for ca. 125.000 år siden. Da fantes det ingen ørkenområder som i dag. Disse tegnene er noen av de som Budyko mener indikerer at kloden går en bedre fremtid i møte.

Det er ganske innlysende at veldig mange mennesker vil få det bedre på en varmere jord, mens andre igjen vil få det verre. Alt avhenger av hvor de bor og hva de lever av. En heving av havnivået vil kunne frembringe katastrofetilstander for kystbefolkningen, men det vil ikke direkte berøre folk i innlandet.

Hvis man virkelig tror på skrekkscenariene, så nytter det ikke å vente til naturens varsellamper lyser rødt før man eventuelt tvangsflytter folk i Bangladesh og på Maldivene. Og likeledes tvangsflytte folk som har slått seg ned (og fortsatt gjør det) like ved havets overflate og i områder som gjentatte ganger har blitt og blir utsatt for oversvømmelser. Dette vil koste penger, men det er flusst å ta av i det sløseriet av midler som blir og vil bli benyttet i forsøkene på å minske  utslippsreduksjonene av klimagasser, høyst sannsynlig til liten og ingen nytte. 

Hvorvidt det blir varmt eller kaldt er kun et spørsmål om hvilket tidsperspektiv som legges til grunn for klimabetraktningene. Det er ingen tvil om langtidstrenden i klimabildet. Figuren under anskueliggjør fint hvor vi befinner oss i det historiske perspektivet. Noen rask overgang til en klimatisk tilstand der polisene smelter , at deler av kloden nediser eller at vi får et klima som under den lille isalder, vil verken våre barn, barnebarn eller barnebarns-barn få oppleve.

Fra Gerasimov, I. P. (1979): Climates of past geological epochs, WMO - No. 537

I løpet av de neste 5000 årene går vi en klart kaldere tid i møte. Drivhusgassene vil i beste fall forlenge den nåværende varme perioden med opptil noen hundre år, men så er det slutt. Om 20.000-30.000 år vil vi være godt over halvveis mot en ny nedising av kloden, sannsynligvis om 50.000 - 60.000 år.  Dette framgår ved hjelp av en matematisk modell som baserer seg på Milankovitch-teorien. Hovedårsaken til nedisingen vil være endringer i innstrålingen fra sola på grunn av forandringer i Jordens elliptiske bane rundt sola, forandringer i jordaksens helning og jordaksens presesjonsbevegelse (roterer som en snurrebass).

Se også Klimatrussel, politisk rammeverk og livsstil, 21.12.2007

Til lykke med fremtiden!

Porsgrunn 7.01.2014